Kjære Familie. Bernhard Sunde, Fogn, 30.10.2024 Det var søster Else som oppfordret oss søsken å fortelle litt om vår oppvekst og minner fra heimen hjemme på Sunde. Jeg har tidligere berettet for mine barn deler av min bakgrunn, og derfor utvider jeg for å dele dette med hele familien. Det virker gjerne litt rart å skrive til sine barn, men det er lettere å formidle det en har på hjerte i brevs form. Jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke spurte far og mor om ting jeg i dag ser jeg er uvitende om. Nå når året 2024 snart er til ende, kan det være en spore å ta et tilbakeblikk som gjør at en får tanker som en ellers lett fortrenger. Min sønn Gordon nevnte etter at jeg fikk Kverneviksboken, om å lage en ny. Det tror jeg ville blitt en innholdsrik bok, men du verden for en jobb. Det som driver meg til å skrive nå er mere på det interne familieplan. Som dere vet så er jeg kommet så langt opp i år og alder at jeg har for lengst passert mor og far sin levealder. La meg presisere at jeg føler meg frisk som en fisk, så jeg har på ingen måte tenkt å legge meg ned for å dø, men jeg innser at den dagen kan komme når som helst, og når vi minst venter det. Jeg ser med stor takknemlighet på det hjemmet jeg fikk vokse opp i på Nord Sunde, spesielt for at vi som barn fikk høre om Jesus. Og det er mitt største ønske for dere alle, at dere fikk høre om Jesus som er selve livet, det evige. Jeg vil her prøve å skildre mitt liv fra begynnelsen som noen av dere vet litt om allerede. Barndommen Som dere sikker vet ble jeg født av småkårsfolk, det vil si, uten penger. Far var småbruker og fisker. Som barn lærte vi å nøye oss med det vi hadde. Mat manglet vi ikke, kjærlighet og omsorg er essensen i barndomsminne. Far forvaltet det vi hadde med myndighet og alvor, jeg husket at vi barn, alltid snakket til far gjennom mor, som var åpen, kjærlig og hjelpsom. Bibelen (Guds Ord) hadde en naturlig plass i heimen, hører enda mors sang ved oppvaskbenken, hun sang om Jesus, «Å at jeg kunne min Jesus prise» «jeg vil prise min gjenløser» og mange andre kjente sanger fra sangboken. Dette er i dag, ikke bare gode minner, men som jeg ser på som den største skatt jeg har fått i livet. Tilstanden i heimen medførte ofte møtegang på bedehuset som jeg var med på, inntil jeg som tenåring fikk lyst til å utforske verden utenfor. Ungdomstiden Jeg ble dermed delaktig i det som var «inn» i tiden, konfirmasjonen ble kun en bekreftelse på at jeg kunne bestemme selv. Stadfestelse av dåpspakten var helt fraværende i mitt indre. Et sterkt minne jeg har fra min mor var på 1960 tallet, vi unge var opptatt av «The Beatles», en popgruppe som sjokkerte både musikkalt og moralsk, ved å slippe ut langt hår, som var uhørt på et guttehode. Samtidig hadde den norske kirke ordinert den første kvinneprest. Jeg vet ikke hva som var mest urovekkende for mor av dette, men uttrykket hun brukte kommer jeg til å huske for alltid: «det er dommedag!»  Rett etter dette blir mor dødssyk av kreft. Dette ble en hemsko for en ungdom i full livsutfoldelse. Jeg ble i samråd med mor og far sendt til Tryggheim folkehøyskole. Dette ble en endring i vennelaget hjemme, spesielt etter at Else og Sverre oppfordret meg til å omvende meg til Gud. Denne omvendelsen tok jeg på alvor, og husket at alt ble mye lettere i forhold til samvittigheten.  På en kristen internatskole var det enkelt å leve som en kristen, jeg vet ikke hvordan livet er i et kloster, men har en fornemmelse av at likheten må være skremmende nær. Etter to år på Tryggheim ble det stor kontrast å stå alene med min tro mitt i en hektisk verdslig verden. Det tok ikke lang tid å plukke av meg den kristne fasaden jeg hadde opparbeidet på skolen, og gled dermed inn i en såkalt sirkulær verdslige verden. Et vendepunkt Min mor hadde bedt Gud om å bli holdt i live, inntil min yngste bror Oddvar var etablert i eget hjem. Dette fikk hun innfridd, og nå var der gått 12 år siden sykdommen var oppdaget. Både hun selv og vi rundt henne var klar over at tiden var inne der vi måtte ta forvell med henne. Jeg visste at mors største ønske var å se sine barn frelst for himmelen, både jeg og mine brødre var alle opptatt av denne verdens gleder og goder, det var kun Else som var omvendt til Gud i tidlig ungdoms år. Jeg husker at jeg hadde et stort ønske om mulig å kunne få glede min mor som hadde vært alt for oss barn. Det har brent seg inn i mitt indre, samtalen mor og jeg hadde rett før hun ble flyttet til sykehuset for siste gang. Jeg hadde en vond følelse av at jeg ikke hadde beholdt bekjennelsen i kristentroen, og bekjente dette for henne, idet jeg sa at jeg skulle ønske jeg kunne glede henne ved å si at jeg ville være en kristen, men at jeg på innsiden var kald som en stein, og at jeg ikke ville hykle i denne sak for henne. Hun svart meg: «min kjære Benna, jeg har i Ånden sett all dere mine barn frelst og fri for evigheten, dette er Guds løfte, og det vil jeg dø på». Det var underlig å se den ro og tillit mor hadde i denne sak, ja som om det allerede var et faktum, kort tid deretter døde hun. Det var tungt å miste mor, men allikevel en befrielse å kunne slippe å høre den kampen hun hadde for i det heletatt å puste, aldri kommer jeg til å glemme mors siste åndedrag. Selve begravelsen ble for meg et vendepunkt i livet som kommer til å prege meg så lenge jeg lever. Full av sorg fikk jeg i tillegg influensa med 40 i feber, med febernedsettende medikamenter benket vi oss rundt mors kiste i kirken, Else hadde sammen med mor funnet sanger til begavelsen. Da en foreningssøster stilte seg frem med mors kiste og sang «Herligste navn som er uttalt på jord, Jesus, Jesus!» var det som jeg ble kastet på et bål, jeg kjempet med å forhindre høylytt gråt, samtidig som tårer og svette strømmet ned over mitt kinn. Jeg forsto vel ikke fult ut der og da, at det var Guds Ånds gjerning som var begynt å virke på mitt kalde hjerte. Etter at mor var kommet i graven, bar det videre til et minnemøte, som for meg var som en tung vond drøm. Omvendelsen Tiden etter mors bortgang ble en kamp i mitt indre som pågikk dag og natt, Guds Ånd lå tungt på meg. David sier i Salme 32,4 «For dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som ved sommerens tørke» Det var Jesus som kallet til omvendelse og fred med Gud. Samme høst skulle der være møter på bedehuset. Dette gjorde meg svært urolig, fantaserte om at folk ville stirre på meg dersom jeg kom inn på møte, jeg viste at det var bare eldre folk som gikk på møtene. Det ble så gale om nettene at jeg så syner som skremte meg, Kari-Ann oppfordret meg til å gå og overgi meg til Gud. Jeg bestemte meg for å stille på første møte i denne møteserien, og la en plan om at jeg skulle se etter ryggen av min far på møte, og det var det eneste jeg fikk øye på da jeg kom inn i salen, ingen stirret på meg og da jeg satte meg bak hans rygg. Å gå inn på dette møtet var en veldig barriere jeg hadde overvunnet, jeg husker ingen ting av det som ble sunget og talt på dette møtet, jeg var bare så glad at jeg var kommet inn. Etter møtet kom taleren som var like ung som meg, ned til døren for å takke for fremmøte. Han spurte om jeg var eneste ungdom som gikk på møtene der, hvorpå jeg svarte at det var første gang jeg hadde vært der, og at jeg ikke var en kristen. Med et forfjamset ansikt spurte han om vi kunne prate litt etter møte, og jeg tok han med hjem til meg. Det var ikke vanskelig å overtale meg til å bli en kristen, jeg måtte bare få fred med Gud og få slutt på den forferdelige sjelesmerten som herjet i mitt indre. Dette ble begynnelsen på en vekkelse blant mine søsken og venner som varte i 3-4 mnd. Her kan sikkert mine søsken fortelle mere enn jeg. Livet med Gud. Hele livet ble snudd opp ned, all fritid ble viet til «Guds Rike» vi snakket ikke om annet, folk som ikke hadde del i dette, mente vi var gått fra vettet. Jeg husket forskrekkelsen første gang jeg ble konfrontert med at heller ikke alle «kristne» var like glad i det frie vitnesbyrdet som var alfa og omega for oss nyfrelste. Du kan tenke deg å ha vært født blind, mor og far har i mange år fortalt hva de så, men jeg kunne ikke skjønne dette, så får vi plutselig øyner selv å se med, er det rart at vi blir opptatt av det vi ser? Jeg har tenkt i ettertid, at i begynnelsen må Gud ha satt skylapper på meg, for å skåne meg for djevelens brennende piler, men har senere, fått kjenne til fulle, smerten av hån og bebreidelser når jeg ble stående alene med Guds Ord og Ånd. Som noen av dere vet så har livet gått i bølger for meg, dvs. alt har vært i endring, stort sett har alle verdslige investeringer gått i grus for meg. Jeg kan dermed bekrefte at sjelelykke ikke er det samme som livslykke, Apg.14,22, «vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» Som dere alle vet så har min plass vært i Misjonssambandet, men på et stort kretsmøte, ble mitt forhold til denne organisasjonen fjernet fra mitt hjerte for alltid, ved at en kjær åndsbror som frembar en bekymringsmelding Gud hadde pålagt ham, ble latterliggjort av en annen «broder» til trampeklapp fra salen.  Dette gjorde meg usikker og fremmed i min egen forsamling, som igjen førte meg ut av det faste møtemønsteret. Jeg ser i ettertid at dette fjernet meg fra avhengigheten av Guds Ord og dermed et lett bytte for djevelen. I lang tid har min tilstand vært preget av søvn, dvs. åndelig søvn som gjør at du ikke er bevist den fare du befinner deg i. Men Gud er trofast, 2.tim. 2,13. «er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte sig selv». Gud har mange måter å vekke oss mennesker på, ofte med lidelse og nød, for meg ble bomben i regjeringskvartalet 2011 en Guds finger i så måte, tiden etter dette ble fullt av sorg i mitt indre, og da Oddvar i etterkant ble dødssyk av kreft, ble trangen etter et hellig samfunn livsnødvendig for meg, og hele min sjel skrek etter inderlig samfunn med Jesus og hans venner. Rom. 13,11. «Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne opp av søvnen; for frelsen er oss nærmere nå enn den gang vi kom til troen». I mitt lønnkammer over en åpen bibel fikk jeg tale ut med Jesus om alt, gråte over min sløvhet og synd som er større enn jeg makter å bære. Etter hvert som Ordet ble plantet i hjerte, begynner troen på Jesus å virke til liv igjen. Det er Åndens åpenbaring av Ordet som driver min sjel til Jesus Kristus, derfor kjenner jeg stadig trang å komme tilbake til begynnelsen, der alt begynte. Dette ble mye om meg, men hadde trang for å dele ting som ligger dypt i mitt hjerte. Nå ligger den største nøden for meg, at alle dere barn, barnebarn og oldebarn må få del i det evige liv, som er skjult for verden. Det vil si at en ikke ut fra seg selv og eget hode, kan finne evig liv. Hemmeligheten ligger i Bibelen (Guds eget Ord) der vil Gud møte oss med sin nåde, og den som søker han finner. Takk for alt, og Guds fred over slekten vår.