Karoline og Osvald Sunde Minner og hendelser fra deres og deres barns liv. Else Egeland Lye. 07.11.2024 Det som her skrives ned er hørt eller fortalt fra Osvald og Karolines liv, forskjellige hendelser som det ikke er snakket så mye om. Ikke minst deres vei til Gud er noe som deres etterkommere kanskje vil sette pris på å være kjent med. (Jeg, Else har fått et hint om det fra Ann-Kristin og Gunn Karin, dater og svigerdatter til Anne Lise og Magne.)  Men også mor og fars barn og svigerbarn har noe å fortelle som kanskje vil være av verdi for etterslekta. Derfor forteller jeg en del. Så fortsetter dere andre. Tilføy det som mangler der jeg (og andre har skrevet) om det skulle være noe som ikke er kommet med. Jeg vet at både Anne Lise og Kari-Ann har ting som mor og far har fortalt dem som vi andre ikke har hørt om. Det kan også være at noe ikke er korrekt, greit at det blir ordna på. Heimen vår Mor Karoline, født Bersagel og far Osvald Sunde giftet seg 31. januar 1937. De fikk da ei utmark på ca 150 mål på Nord Sunde av foreldrene til far (Elida og Kornelius Sunde). Far bygde uthuset først, løe og fjøs før han fortsatte med våningshuset. Hvor de bodde i byggetiden er ikke kjent for meg. De fikk fem barn: Einar 1937, Else 1941, Magne 1945, Bernhard 1948 og Oddvar 1953.Vi barna opplevde heimen vår som veldig god og trygg med mye kjærlighet og glede på tross av mye arbeid og lite penger. Far og mors bakgrunn: Farmor Elida Helena Ingebretsen var hushjelp hos Kornelius Sunde som ble enkemann etter at hans første kone døde. Elida giftet seg med Kornelius 17 år gammel. De fikk 12 barn, 8 gutter og 4 jenter. Kornelius var nok velstående i en økonomisk nedgangstid. Han eide flere gardsbruk etter hvert. Barndomsheimen til mor og hennes bror Jonas var Rudlå, en stor og veldreven gard. Morfar Einar Bersagel fikk den/ eller kjøpte den av sin far Rasmus Bersagel i 1911. Etter at mors foreldre, Einar og Bertha og en liten søster Martha døde, så overtok farfar Kornelius eldste sønn Karl garden i 1926/27. Den lille familien døde alle av tuberkulose, slik jeg forsto mor. Mor Karoline, 8 år, 7 år gamle bror Jonas var nå foreldreløse. Vi har hørt lite om overtakelse og omsorgen for barna. Men svigerinne Anne Lise (ektefellen av Magne) forteller at mor hørte en nabo på gravkanten si rett etter mor Berthas død: «eg kan ta jentå». Mor ble forståelig nok veldig redd. Da sa Martha (gamla mor) : «eg tar begge!» Det gjorde hun. Deres forsørger, eller fostermor ble Martha Berge. Hun var enke etter deres onkel/farbror og var 71 år. Begge barna vokste opp i Porsen. Jeg/vi har hørt bare gode ting om Martha som mor og onkel Jonas kalte «gamla mor». Mor var nok litt flau av å ha en så gammel mor. Martha brukte et sort silketørkle som hodeplagg til fintørkle.  Var mor og «gamla mor» på innkjøp i Stavanger og mor så noen kjente av den yngre garde, sprang mor bak neste hjørne for ikke å bli sett. Jeg vet ellers lite om hvordan mor hadde det i barne og ungdomsårene. Hun var frisk, veldig glad natur og muligens sorgløs. Hele livet har hun hatt et tett og nært forhold til sin bror Jonas. Han var samme type menneske som mor, var veldig flink praktisk og hjalp mor og far mye med ting som skulle repareres. Far var flink bonde og fisker, men ellers var han nok noe «treneva» som mor kalte det. Onkel Jonas tok seg av «gamla mor» Martha til hennes siste dag. Hun hadde rom i hovedetasjen i deres bolig, gikk i kosten og var en del av familien. Hun døde 85 år gammel hjemme. Da var hun blitt litt dement. Mistenkeligheten var nok ikke alltid like lett å takle for tane Kari som aldri klagde. Et siste utsagn fra mor etter endt ungdomstid: «Den gildeste dagen i mitt liv var den dagen eg gifta meg med Osvald». De hadde et veldig godt ekteskap og utfylte hverandre på en fortreffelig måte. Vi barna elsket dem, og det gjorde også våre barn eller deres barnebarn. Det er mange ting vi kunne fortalt....... Kristentru Jeg vet ikke noe særlig om Einar og Bertha Bersagels kristentru. Men det er blitt meg fortalt at morfar Einar var en fin kristen som var leder på Bedehuset på Sunde. Om farmor Elida var kristen i den tidligste ungdomstiden vet jeg ikke. Men jeg har aldri hørt noe annet enn at hun var en kristen hele sitt liv. Hun giftet seg med Kornelius som ikke var kristen og var kjent som en viljesterk personlighet. Jeg vet ikke hvordan han tok dette med farmors kristendom. Men Einar forteller at han ble frelst, muligens ikke lenge før han døde.? Det gikk slik til: Det var møter på Bedehuset på Sunde. Tønnes Kvam (ledende kristenskikkelse på Sunde/Kvernevik) gikk innom heimen til Kornelius før han gikk på møtet. Han ba Kornelius med, men han ville ikke. Farmor Elida ble med. Men det som skjedde var at da de var gått gjorde han seg klar og gikk etter. Det ble hans frelsesdag. Han døde 65 år gammel 11oktober 1935 på Osvald 20 års dag. Så litt om mor og fars trosreise De ble begge «med» i en vekkelse som nygifte har de fortalt meg. Men bare far fant fram til liv i Gud. Mor regnet seg som en kristen, men hun ble en «navnekristen». Far gikk trofast på møter, men om mor var noe med vet jeg ikke. Det måtte være i «ny og ne». Så lenge jeg kan huske var far med som søndagsskolelærer. Han var sammen med Johan Husebø. Torger og Ivar Meling var og et lag og Knut Heng og Tønnes Kvam. Jeg kan huske at i familieselskap med søskena sine tok far fram Bibelen og leste. Det var knapt noen av dem som var frelst på den tiden. Men bestemor Elida sa til sin «døy andes dag»: «De blir frelst, eg har fått et ord på det: Du og ditt hus skal bli frelst». Bare evigheten vil vise det. Svend Foldøen var og ble en «skattet» forkynner på Sunde. Kanskje det var i 1953. Det ble vekkelse i bygda. Jeg var 12 år den gangen og var med på møtene. Einar var 16 år, konfirmert og hadde gått bort fra Jesus. Mye folk kom, det var sang og bønn og gråt, i dag ville vi ha sagt det var «pinse sus». Under forkynnelsen våknet mor opp. Hun så at hun ikke var frelst og bekjente det. Jeg husker ikke så mye av prosessen, men forsto at mor ikke kunne få tro seg frelst. En kveld talte Svend Foldøen om «Barabbas» (den berømte talen) Mor måtte ha sittet på en sidebenk for det var mange som så det som hendte. Om talen var helt slutt vet jeg ikke, men mor ropte ut i stor glede «Eg er Barabbas»! Det sies at mors ansikt lyste og var forklaret. Da ble det «ståhei». Det var nemlig sånn at kristne kom fra bygdene omkring. En av dem som kom var en gild dame som tok ordet og sa at slik kunne en ikke bli frelst. For å få frelsesvisshet måtte mor få et ord (det hadde hun fått) for å bli løst. Da ble det enda mer «ståhei». Svend Foldøen tok ordet og det roa seg. Men mor sin frelsesglede og visshet forsvant som «dogg for sola». Det ble bekmørkt for mor. Men det som jeg husker best er hva som skjedde i dagene som fulgte: Flere formiddager kom Svend Foldøen gående over markene fra Torger Meling der han bodde, hjem til mor.. Jeg husker spesielt en dag. Det var kaldt, og Svend frøs i føttene.. Mor fant varmt vann i et vaskefat som han satte føttene opp imens han samtalte med mor som satt på kne foran han. Mor «så lyset». Hun fant fram. Heimen vår ble ny. Mor og far leste, ba og sang hver morgen – resten av deres samliv. Bedehus og kristne venner ble «livet». Svend Foldøen befalte far å reise «te byn» å kjøpe Rosenius hus andaktsbok, for som han sa:» Har du Bibelen og Rosenius ska du ikkje fara vill». Roseniusboka ble mor sin kjæreste skatt. Tenk, Mor ble frelst!  Men i den vekkelsen bestemte jeg meg for å forlate Jesus. Det ble et for kjedelig liv, trodde jeg.  Min vei til Gud (Else) Jeg slapp nok Jesu hånd, men jeg tror at han ved Den Hellige Ånd var ganske nær og kalte på meg. I de få årene jeg var bevisst borte prøvde jeg meg saktens på verdslige fornøyelser. Det var nok kjekt i øyeblikket, men det var ikke en kveld jeg ikke ba. Og bønnen var den samme hver kveld: Jesus, hvis du ikke kommer igjen i natt skal jeg omvende meg i morgen. Høsten 53 eller 54 skulle det være aksjoner i flere av prestegjeldets kirker. Så og i Revheim kirke. Madlas bygdefolk kom i hopetall. Mor og far fikk også meg med. Og pga den store tilstrømmingen av mennesker ble det besluttet at møtene skulle fortsette i NMS regi med John Ulland som taler. Og folk kom, fra Sunde i nord til Madla i sør. Mange ga seg over til Gud. Det var vekkelse. Folk strømte opp til alterringen til omvendelse og fornyelse. Guds Ånd var mektig i møteflokken Også i meg. En kveld var det min tur: Det ble en ynkelig begynnelse. Ikke torde jeg gå opp til alterringen, ikke torde jeg reise meg å be om forbønn, jeg sank bare ned på kne i den benken jeg satt på da det ble bønnemøte på kne. Mor og far knelte ved samme benken. Jeg sa ikke et ord til mor og far på hjemveien, de spurte heller ikke om noe. Vel hjemme gikk jeg opp på rommet mitt, stengte døren og fant fram Ny testamentet som jeg hadde fått på konfirmasjonsdagen. Jeg ba omtrent sånn til Jesus:» Jeg vet ikke om jeg er blitt en kristen, men du Jesus må vise meg det»- så åpnet jeg Ny testamentet på en tilfeldig side og øynene mine falt på Johs 1,12: Men alle dem tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn. Jeg leste det, lukket testamentet, sa takk og sovnet. Gud er vidunderlig god! Møtene fortsatte. Jeg gikk hver kveld, begynte å lytte på det som ble talt og vitnet om. Jeg oppdaget at det var mange ting jeg ikke hadde erfaring med. Det ble vitnet om synd som plagde, om glede over Jesus som hadde ved sin død tatt synden bort. Og det var vidunderlig stort. Dette var ukjent for meg. En kveld tok jeg mot til meg for å be om hjelp. Hva skulle jeg gjøre for å få det godt med Gud. Sjelesorgen jeg fikk var bare noen få ord: Gå hjem og be om å få se din synd. Det var alt, ingen bønn, intet ord fra Bibelen. Absolutt ingen ting mer.. Jeg så gjorde, trodde jeg skulle få se noen store synder som jeg hadde. Egentlig hadde jeg vært ganske skikkelig, tror jeg. Var lydig, hjelpsom, banna aldri osv. Det jeg ikke forsto var at Frelsen var ikke for små eller store syndere, men fortapte syndere! Det fikk jeg nå erfare: Det hadde seg slik at mens vi skoleelever ventet på skolebussen var det mange elever som naska snop i en kolonialforretning like ved. En dag falt jeg også for fristelsen. Jeg stjal en 50 øres sjokolade, men fikk så vond samvittighet etterpå at jeg betalte den dagen etter, jeg løy og sa jeg skyldte den. Dette begynte å plage meg, Det var nok det Gud vil at jeg skulle bekjenne og da ville jeg nok bli en «skikkelig kristen». Det gjorde jeg under store kvaler. Og nå var nok Gud fornøyd. Men det ble begynnelsen til et trelleliv. Jeg bekjente og bekjente – stadig dukket det opp nye ting, jeg gråt og bad, det tok jo aldri slutt! Sånn opplevde jeg det å være en kristen. Men jeg ville holde ut og ikke gå fortapt. Vekkelsen stilna, og tiden gikk. Jeg fikk meg venner som tok meg med på møter i Salem Stavanger. En kveld i Salem kom utfrielsen. En tidligere misjonær talte over Kol 2.14 Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Taleren illustrerte det med å fortelle (en klassiker) om den rike kjøpmannen som fylte 50 år. I den anledning ville han overraske den første kunden som kom med å slette hans gjeld og (selvfølgelig) det ble den som skyldte aller mest. Kjøpmannen tok gjeldsboken, (dette var i eldre tider) og skrev BETALT uten at kunden hadde  betalt et øre. Han var gjeldfri uten å bidra med noe selv. Jeg så og opplevde evangeliets utfrielse i samme øyeblikk. Alt det jeg var og hadde gjort var nagla til korset. Alt som var skrevet med bud, du skal, du skal ikke. Synden var betalt, jeg er skyldfri overfor Gud for tid og evighet. Det ble takk og jubel. Dette ordet ble mitt ord og har vært det hele livet. Jeg fikk gå på himmelveien, men alle mine kjære brødre var utenfor samfunnet med Gud Far og mor, Sverre og jeg ba om at Gud måtte gripe inn frelse dem. Og Gud hørte og bønnhørte om det ikke akkurat var slik vi tenkte ... Den 19.august 1975 døde mor. Mandags kvelden 18. august besøkte jeg henne på sykehuset i Stavanger. Jeg var alene med henne. Da forsto hun at nå var hun kommet til endes av livet. Hun sa hvordan hun ville ha det i begravelsen sin. Synnøve Sigmundstad skulle synge: «Herligste navn som er uttalt på jord». Før hun sang skulle jeg si at sangen var en hilsen fra mor til alle som var i kirken, spesielt dem som hadde vært hver uke hos henne og kjøpt egg. Mange av dem var ikke kristne. Så siterte hun et ord. Det gjaldt de ufrelste barna. Salme 126, 5 og 6: De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd. Og så sa hun: De kommer nok. Den høsten skulle de ha offeruke på Solheim Bedehus. Torleif Odden og Gunnar Hamnøy skulle være talere. Det ble begynnelsen på en rik vekkelse med spesiell bønnhørelse for far, Sverre og meg. Den fortsettelsen kan dere andre mye om og jeg gir stafettpinnen videre.