Dette har hun skrevet på først blanke arker fremme i den gamle konfirmasjons bibelen min

Minner fra live mitt. Tananger 16.11.2024 På oppfordring fra Else vil jeg i likhet med mine søsken prøve å skrive noen ord om minner fra barndommen fram til nå når jeg snart fyller 80 år.                                    Barndom og ungdomstid Mine barndomsår levde jeg lykkelig i barnekår hos far og mor som ba til Jesus for oss (meg) og på den måten lærte oss Gudsfrykt. Jeg kan ikke huske at jeg selv hadde et bønneliv i barneåra, men i 12-13 årsalderen måtte jeg selv ta et valg for mitt eget liv. Jeg kan heller ikke huske hvor gammel jeg var da Else fikk meg til å begynne å gå på Yngres sammen med Svein Nedland som var broren til hennes venninne (Inger Nedland). Det var i Indremisjonens lokaler i Bergelandsgaten i Stavanger vi gikk. Der gikk det opp for meg etter en stund at skulle jeg fortsette å gå der måtte jeg omvende meg å bli en kristen, men det visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å få til. Derfor sluttet jeg og valgte å være med kameratene mine fra barndommen som endte med et verdslig liv. Det var til stor sorg for mor og far som alltid ba for meg (oss). Derfor kjente jeg stadig på en ufred i mitt indre som jeg prøvde å flykte fra. Slik levde jeg helt til omvendelsen som skjedde da jeg var 30 år. Skal jeg skrive noen minner fra barneåra som gledet meg mest, var det å hjelpe far med gårdsarbeid. Det besto i løing av steingjerder med steinbukk om vinteren. Når våren kom, var det potetsetting for hånd og utkjøring av hevd og land (urin) med hest og kjerre. Fjøsstell med melking foregikk og for hånd til vi etter hvert fikk melkemaskin. Vi hadde og griser og høns som trengte stell. Om sommeren tok vi opp poteter med potetopptaker for hest og deretter henta vi opp potetene for hånd. Graset ble tørka på hesjer og såter. Det var yrende glede da vi kjørte inn høyet på låven og vi kunne hoppe i høyet. Ellers kan jeg minnes at etter mat klokka 16 fikk jeg (vi) fri. Da kunne vi gå og bade i sjøen eller gjøre som vi ville. Det var en gild tid med mange gode minner. Alt dette skjedde på Sunde inntil far fikk tilbud fra Stavanger kommune om å selge gården som da skulle bygges ut som byggefelt. Slik ble det. Gården ble solgt i 1964-65. Da kjøpte far gården til Lars Mæland på Kolnes i Sola kommune. Og da først ble det traktor på garden. Den fulgte med på kjøpet og da ble det slutt med hest og kjerre! Garden på Sola drev far fram til Anne Lise og jeg giftet oss 6. juni 1970. Da flyttet vi inn og forpaktet garden. Etter hvert, i 1973-74? kom bror til Lars Mæland, Arne og sa at han ville selge sin gard. Den hadde hørt til Lars Mæland før den var blitt delt mellom dem. Vi hadde derfor forkjøpsrett. Vi kjøpte garden og ble derfor bundet til å overta garden til far. Det skjedde i 1980. Far døde 2.juni 1980, 64 år gammel. Tilbake til de åra mor og far bodde på Kolnes før vi overtok. Mor trivdes ikke så godt på Kolnes. Hun hadde ikke sertifikat og det var langt å gå til bussholdeplass. Hun lengtet hjem til Sunde. Anne Lise og jeg var forlovet, og vi ble spurt om vi kunne tenke oss å overta garden når vi giftet oss. Vi bestemte oss for å gifte oss 6.juni 1970. Derfor flyttet mor og far tilbake til Sunde, og vi kunne flytte rett inn på Kolnes. Så noen ord om hva som skjedde med mor og far før og etter bryllupet vårt. I april mai? fikk mor konstatert lungekreft ved røntgenundersøkelse. Legene antok at hun kunne leve ca 4 uker. Jeg husker mor hadde en sterk trang til å leve noen år til og ba om å bli salvet og bedt for. Dette skjedde kort tid før bryllupsdagen vår, ca 3 uker. Mine svigerforeldre, Aslaug og Arne hadde bestilt Viste Strandhotell og innbudt 90 gjester. På den tiden var skikken sån at brudens foreldre holdt bryllupet og ba inn gjestene. De ble som naturlig var i villrede om hva de skulle gjøre da de hørte hvor dårlig mor var.  I samtale med meg ble vi enige om å vente for å se hvordan det gikk. Det skjedde et under! Noen dager etter forbønnshandlingen ble mor bedre dag for dag og etter ny røntgenundersøkelse på sykehuset fantes ikke spor av det som de hadde sagt var kreft. Hun var så frisk i bryllupet at hun reiste seg og hadde en hilsen til oss. Dessverre kan ikke Anne Lise og jeg huske hva hun sa. Kan og ta med det at hun hadde fått et ord fra en person som hilste med 2. Kongebok 20.6 der det står: «Og jeg vil legge 15 år til din levealder». Vedkommende hadde skrevet feil og skrev 5 år.  Slik gikk det, mor fikk være frisk i 5 år og døde 19.august 1975, 57 år gammel. Da mor og far flyttet hjem til Sunde begynte far med høns. Han satte inn hønsebur i løa. Mor solgte egg til innflytterne i Sunde hageby. De hadde og sin glede i hjelpe Anne Lise og meg på garden de åra mor fikk være frisk. (Legger med 3 bilder fra 1974 med potetsetting og posing av gulrøtter). Etter mors død sluttet far med høns.  Benna innredet løa til Sunde Byggshop. Det var ikke lenge etter mor og far flyttet til Sunde at far havnet på sykehuset med hjerteinfarkt. Husker vi alle var samlet på sykehuset for å besøke han. Vi fikk bare gå inn en om gangen for han lå på intensiv avdeling. Der fikk vi bare være en kort stund, husker ikke hva som ble sagt. Far ble frisk igjen og mor og far fikk 5 gode år på Sunde etter dette. Far døde 2, juni 1980. Den dagen var Benna og jeg og skiftet takpanner hos Arne Håland, kjent medeier i Holta & Håland på Randaberg. Det var jo ikke mobiltelefon på den tida og det kom en og fortalte oss at vi måtte komme hjem til Sunde Byggshop fordi det var hendt noe med far. Da vi kom hjem var far død. Han lå på ryggen med armene ut på hver side. Benna hadde innredet 2. Etasje til gulvbelegg og teppeavdeling. Vitner sa far hadde båret en teppe eller gulvbelegg rull opp «kjørebrua». En av betjeningen hadde hørt et kraftig dunk på golvet over og hadde gått opp for å se. Da lå far der og det ble ringt 113. Da vi kom hjem så vi sykebilen stå på plassen. Og da vi kom opp i løa sto sykebilpersonalet oppstilt på rekke og ventet på oss. De hadde da konstatert at far var død. Husker Benna gikk bort til far og bøyde seg ned, klappet han på kinnet og sa: Du har stridt den gode striden, fullendt løpet og bevart troen. Tror det gjorde inntrykk på sykebilpersonalet. De 5 åra far levde alene etter mor døde forsto vi at far var ensom selv om han hadde oss rundt seg og mange venner på Solheim Bedehus. Han hadde sine tunge stunder og jeg tror han lengtet etter å få flytte hjem til himmelen. Tilbake til livet på Kolnes. Høsten 1975, etter mor døde hjalp far meg med å sette inn hønsebur i den gamle løa på Kolnes. Tror vi fikk hønsebura far hadde hatt på Sunde, pluss jeg kjøpte noen i tillegg. Jeg var veldig ivrig og opptatt med arbeid på garden så jeg hadde fått mor sin begravelse på avstand og tenkte ikke lenger så mye på kristendommen. Så en dag sa far stille: «Benna omvendte seg i går».  Jeg husker ikke hva jeg svarte, og far sa ikke noe mer. Jeg torde ikke spørre. Jeg tror det var ca en uke etter det at far fortalte at nå hadde Oddvar og omvendt seg. Men han sa ingenting om at nå måtte vi og omvende oss. Det ble ikke sagt noe mer. Men da opplevde jeg at en tanke slo ned i meg - tror det var Den Hellige Ånd som sa at hvis du ikke vender om nå når du kan få hjelp og lag med dine brødre, kommer du aldri til å få en bedre anledning. Du kommer til å gå evig fortapt! Jeg ble virkelig redd og kunne ikke få tankene bort fra spørsmålet om hva som nå kunne komme til å skje. Sån tenkte jeg de neste dagene. Den 30. November hadde vi bedt Else og Sverre og far til middag og kaffe. Også da tenkte jeg at det måtte skje noe. Vi hadde kaffe og pratet om forskjellige ting, men jeg kan ikke huske at vi snakket om det som skjedde på Solheim.  Da tiden var kommet til at jeg skulle i fjøset og ta kveldsstellet, spurte far om vi ville gå på møte på Solheim. Jeg kvakk til for jeg visste at svaret jeg ga ville være avgjørende for evigheten. Jeg svarte at jeg skulle tenke på det mens jeg var i fjøset. Da jeg kom inn igjen spurte jeg Anne Lise om hun ville være med. Hun sa ja og jeg sa ja. Far skulle være barnevakt for Oddgeir 4 år og Marianne 2 år. Da vi hadde kjørt et stykke på veien, sa jeg til Anne Lise at «det kommer til å skje noe med meg i kveld». Hun svarte kontant «Ikke med meg». . Jeg var så opptatt av min egen sjel at jeg tenkte ikke mer på det svaret hun ga. Min sjelstilstand der og da vil jeg beskrive med ei sangstrofe fra Sangboken:» Da jeg var i sjelenød  var den hele verden død. Ingen kunne, ingen ville hjertets dype lengsel stille.». ( nr 477 Vær frimodig redde hjerte). Da vi hadde parkert bilen på Solheim og skulle gå inn, så jeg ryggen til min bror Oddvar og tenkte at vi kunne sitte med han. Men han forsvant så fort at vi ble sittende på nest siste stolrekke. Tante Judit og onkel Karsten satte seg bak oss. De var heller ikke omvendt da. Det var Gunnar Hamnøy som talte den kvelden. Teksten var fra Luk 17. 20-37. Torleif Odden leda møte. Jeg må innrømme at jeg har ikke noe minne av hva det ble talt om. Jeg satt bare og tenkte på hva som skulle skje. Men Anne Lise hadde hørt talen. Da talen var over ble det sagt at at det skulle være bønnemøte på kne. Vi skulle synge en sang og de som ikke kunne delta på bønnemøte kunne gå. Jeg husker tante Judit og onkel Karsten reiste seg og gikk, de sto litt i døråpningen og ventet på at vi skulle komme etter dem. Men vi ble sittende. Da sangen var ferdig husker jeg Odden spurte om noen hadde bønnebegjær før bønnestunden. Det var flere som reiste seg. Men da Oddvar reiste seg og sa de måtte be for Kirsten som ikke var frelst, føltes det som jeg ble dratt opp av stolen i samme stund og jeg sa de måtte be for meg og. Det samme skjedde med Anne Lise og hun sa : meg og /eller be for meg og! I ettertid har Anne Lise fortalt hva som gjorde at hun reiste seg. Som sagt hadde hun hørt talen der det ble sagt at to skal være i en seng. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To skal være ute på marken - den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Da så hun at jeg blir tatt med til himmelen og hun ble værende tilbake. Vi ble sittende mens forsamlingen bøyde kne og ba. Jeg husker Torleif Odden kom og snakket med oss og viste oss bibelord. Det eneste jeg husker av det var spørsmålet jeg fikk om jeg ville bli frelst. Jeg svarte ja, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Da møtet var slutt, ble vi sittende mens forsamlingen gikk ut. Jeg ser for meg flere som tørket tårer sammen med oss. Jeg kan ennå kjenne onkel Jonas sin hånd på skulderen min i det han gikk forbi og sa: «Hold fast på Ordet Magne» - et kjærkomment minne for meg. Etter møte ble vi bedt med hjem til Benna og Kari-Ann sammen med forkynnerne. Det var bare fasttelefon på den tiden og en hadde ringt hjem til far og fortalt hva som hadde skjedd. Da vi kom hjem ser jeg enda far for meg som kommer imot meg med utstrakte armer og vi omfavnet hverandre. Jeg husker jeg spurte: «Er jeg frelst nå far»? «Ja», svarte han. Morgenen etter jeg hadde vært i fjøset og kom inn til frokost, satt Anne Lise og gråt. Alle de gode følelsene hun hadde i går var forsvunnet, og hun sa at at hun kjente ingen forandring. Jeg svarte henne at det gjorde ikke jeg heller og at vi bare måtte være den vi var. Så får vi gå på noen møter å høre hva det er vi har gitt oss ut på. Husker Gud ga oss en veldig hunger etter å høre forkynnelse og lese i Bibelen. Hva som skjedde videre ved å høre og lese Guds Ord vil jeg beskrive med enda en sang som står i Sangboka: nr 279 O lammets blod, det dyrebare blod…., andre verset av sangen: «Da jeg fikk se at jeg en synder var, en fattig sjel som intet i seg har. Da fikk jeg se det blod på korset rant, Og legedom for sjelesmerten fant». Mange vitnet om et ord som løste dem, og jeg og tenkte mye på å få et løsningsord. På et møte senere husker jeg taleren leste fra Hebreerbrevet 9. 16-17 der det står: «For når det gjelder et testamente er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live». Da fikk jeg se i et glimt at jeg hadde fått hele testamentet med alle dets løfter som min arv. Jeg tenkte ikke lenger på å få et løsningsord. Men likevel kan jeg si at i løpet av mitt liv med Jesus har jeg fått flere ord som har brent seg fast i mitt hjerte. Så en hilsen til slutt til alle som leser dette - en hilsen fra mor til meg da hun lå på sykehuset før operasjonen torsdag 18.juli 1963. Den vil jeg gi videre til dere. Den er skrevet på første blanke ark framme i den gamle konfirmasjonsbibelen min: Han eier din (min) synd, og du eier hans rettferdighet. Han eier din skam, og du eier hans ære. Han eier din forbannelse og du eier hans velsignelse. Han eier ditt syndebilde, og du hans Guds bilde. Han eier din Gudsforlatthet og du hans Guddommelighet. Han er lik deg i din elendighet, og du blir lik han i hans opphøyethet. Han steg ned i din fortapelse, og du stiger opp i hans salighet. Han tok din plass i helvete, og du får hans plass i himmelen. Magne